Fritt etter Dag Solstad

Hun ser ut av vinduet. Hun løfter opp skiven med brunost, konsentrerer seg på nytt om frokosten. Etter frokosten er ferdigspist, finner hun frem ryggsekken, jakken og skoene. I ryggsekken ligger tre tykke bøker, en datamaskin, to kladdebøker og et pennal av lær. Veien er kort, hun er raskt fremme. Hun setter seg ved den faste pulten. Ser ut av det samme vinduet. Smiler til de kjente personene. En lærer kommer som vanlig inn i rommet. En oppgave blir gitt. En oppgave blir gjort. En oppgave blir levert. Flere oppgaver blir levert. En matpakke spist, og saft drukket. En samtale, flere samtaler, de samme samtalene. En oppgave blir rettet. En vurdering blir gitt. En karakter satt. Flere timer starter, flere timer slutter. Timene kommer i samme rekkefølge som forrige uke. Dagene slutter til samme tidspunkt som forrige uke. Hun er hjemme til samme tidspunkt som i går. Hun banker skitt av skoene og tar i dørhåndtaket. Hun ser seg over skulderen i det hun går inn gjennom døråpningen. En spurv flyr i ujevne svev gjennom den kjølige, septemberluften. Den sikter seg inn på et lite grantre som står badet i solstrålene fra en lav høstsol. Livet lyser i solstrålenes spill med skyggene i åskammen på andre siden av elveleiet. Elven glinser og skinner. Den siger av gåre i en rolig, ustoppelig bevegelse. En fisker står urolig ved elvebredden og våker over elvens livskraft. Hun lukker døren. Inne er det mørkt.